VENNSKAP FOR MEG

  • 08.08.2016 - 14:32


Når jeg gikk på barneskole og ungdomsskole så var jeg mer med gutter enn med jenter. Jeg passet ikke helt inn med jentene, det var for mye drama. Jeg tror ikke jentene likte meg så godt, hvis jeg skal være helt ærlig. Jeg synes det var vanskelig å komme inn i gjengen, så jeg tok heller den lettere veien og lekte med gutta. Jeg kjørte olabil og klatret over pigg og strøm gjerder. Jeg ble også en smule mobbet da jeg var yngre, mest fordi jeg var mørk faktisk. Det er en annen historie, men poenget er at jeg ikke var endel av jente gjengen, og fikk aldri oppleve det sterke vennskapet mellom jenter, før jeg var litt endre. Jeg hadde jo noen venninner på skolen, men det var veldig mye frem og tilbake - og jeg kan ikke si at jeg noen gang følte meg som en i gjengen. 

Jeg har jo to stykker hjemmefra som jeg ser på som mine beste venner, det er de jeg treffer når jeg er hjemme - og vi holder kontakten selv om vi bor i helt ulike byer og ikke treffer hverandre så ofte. Men jeg føler på en måte at vennskapet bare har blitt bedre og bedre med tiden, selv etter jeg flytta hjemmefra. Jeg var jo på en eller annen måte med i jentegjengen, men jeg følte meg ikke prioritert. Det var ikke alle i gjengen jeg kom så nært, så derfor holdt jeg heller kontakt med de jeg faktisk så på som mine ekte venner.

Etterhvert som jeg flyttet videre til Mandal for å gå på videregående, fikk jeg en veldig god venn der. En bestevenn. Vi holdt sammen gjennom hele videregående og flyttet sammen til Stavanger når vi var 20. Innimellom der fant jeg jo andre jente jeg kom nært, men de kom og gikk like fort. Jeg tror nok at jeg hadde veldig lyst til å få nære venner, og derfor sugde jeg meg fast til de nye jentene som kom inn i livet mitt. Og det resulterte i at jeg hadde periode-venner, som jeg kaller det. At jeg hadde en person jeg var nærmest, til det dabbet av og jeg fant en ny.

Misforstå meg rett, jeg holdt ikke på med bruk og kast - men det ble bare til at jeg fikk nye venner nå og da og "mistet" de gamle. Jeg mistet de jo egentlig ikke, men det ble mindre og mindre kontakt. 

 


Martine og meg. En av mine beste. Photo: Saxegaard. Min kjole finner du her.

 

Etter jeg var på tv-skjermen ble jeg veldig obs på nye venner. Ville de være venn med meg fordi jeg var den jeg var, eller fordi jeg hadde litt flere følgere på instagram enn de hadde? Det at jeg også ikke ble så "akseptert" i jentegjengen når jeg var yngre fikk meg til å være en god venn. Jeg mener værtfall selv at jeg er en god venn, og jeg behandler vennene mine slik jeg vil bli behandlet tilbake. Respekt, rett og slett. Nå som jeg er 24 år har jeg jo hatt endel venner opp igjennom. Bra og dårlige. Jeg har utrolig mange bekjente, men også en god del jeg ser på som mine bedre venner. De siste årene har jeg blitt litt mer "jentete" og jeg merker at det gjør det lettere for meg å matche med andre jenter da.

Helt ærlig, så synes jeg at jeg nesten at det jeg skriver er vanskelig å forstå, til og med for meg selv - så jeg skjønner om dere klør dere litt i hode nå og tenker "hva er budskapet i dette innlegget?" Vel, jeg vet ikke om det er så mye budskap - det må dere selv bedømme. Men poenget mitt er i allefall at vennskap for meg er utrolig viktig. Jeg har aldri vært helt alene uten en eneste venn, men noen ganger har det følt som det - derfor synes jeg det er så viktig å gi og ta. Å være en bra venn. Jeg har møtt så mange mennesker som bare tenker på seg selv, og ikke gir noe men alltid vil få. Det synes jeg er så ufattelig trist.

Vennskap for meg er viktig. Jeg har behov for venner og jeg elsker vennene mine overalt på jord. Det er alt for mye dritt slenging og sjalusi der ute. Vi må bli bedre til å løfte hverandre opp. Det er ingenting som er bedre enn å dele lykken sin med de man er glad i. Så til alle mine fantastiske venner, jeg elsker dere og jeg er evig takknemlig for å ha dere i livet mitt ♥

 

hits