LET ME BE REAL WITH U

  • 13.01.2017 - 15:48

 

Nei, dette er ikke et rop etter sympati eller tilgivelse for dårlig blogging, det er rett og slett bare sannheten.. Min sannhet, mine ord, mine tanker og mine følelser. 

Etter en veldig turbulent og vanskelig tid i Oslo det siste året, så stakk jeg rett til London. Jeg hadde veldig mange rundt meg, og det skjedde noe hver eneste dag. Ikke et eneste kjedelig minutt, ingen ensomme kvelder hjemme alene. Ingen tid til å tenke over hva jeg egentlig hadde gått igjennom.

Nå? Jeg har vært i Spania siden tirsdag, og det er første gang jeg fått ordentlig "alenetid" etter alt som har skjedd. Når jeg tenker på det, så har jeg ikke hatt et eget soverom på flere år, så det å være alene finnes liksom ikke for meg. Siden jeg kom har jeg har hatt de verste marerittene i hele mitt liv, jeg har aldri slitt så mye med søvn før. Jeg fikk en kommentar om at grunnen til null søvn er pga dop.. Vel, om dere virkelig tror jeg sitter her å doper meg når jeg er på besøk hos venninna mi som er gravid - da tror dere virkelig ille om meg as.. Jeg kan ikke helt komme med et svar til hvorfor jeg ikke klarer å sove, men jeg vil jo tro at det er fordi jeg tenker så utrolig mye. Alt for mye. 

Husker dere at jeg såvidt fortalte dere at en venninne hadde prøvd seg på x'n min? Det har jeg tenkt så mye på nå mens jeg har hatt alenetid. Det har ingenting med han å gjøre, men hun - hvordan kunne hun gjøre det mot meg? Hun kalte meg hennes beste venninne, hun var den som visste alt til detaljer om mitt forhold og alt som fulgte med. Hun var den første jeg ringte når det hadde skjedd noe nytt som jeg måtte prate om, hun var den som så og si gråt sammen med meg. Hun var en av mine aller beste venninner.. Og vet dere hva det verste er? Når jeg fikk tilsendt bilder av samtalen mellom dem, så ble jeg ikke en gang sur på henne. Det var allerede så mye kaos i hodet mitt, så jeg orket ikke krangle med en venninne på toppen av det hele. Jeg sa bare at jeg var helt sykt sjokkert og skuffet, men jeg orker ikke lage en big deal av det. Flere av mine andre venninner sa at jeg måtte kutte henne ut av livet mitt asap, at hun var en forferdelig person som hadde gjort dette mot meg. De hadde jo helt rett, hvilken venninne gjør noe slikt? Men nei, jeg fortsatte å ringe henne hver dag fra London med updates om alt og ingenting - men hun svarte mindre og mindre. Til slutt svarte hun ikke i det hele tatt. Hun avsluttet vennskapet vårt. Hun tok det valget, og jeg klarer ikke å skjønne hvordan hun klarte det. Hvordan kan du være så hjerteløs at du først sender masse bilder av deg selv til x'n min og deretter dytter meg ut av livet ditt? Ja, jeg skriver "du" fordi jeg vet du leser dette. Jeg gjorde så mye for deg, jeg var så utrolig snill mot deg selv. Du har kanskje allerede avsluttet dette "vennskapet", men la meg bare si dette: idag er jeg endelig ferdig med deg og jeg håper aldri jeg ser deg igjen i hele mitt liv. 

Jeg føler meg ganske alene i verden. Etter dette, så har jeg bare kjent meg så utrolig liten. Ubetydelig. Flere venninner hjemme sier jeg må komme meg hjem igjen, sånn at jeg kan kjenne meg elsket og trygg, og bare være glad. Og jeg har tenkt tanken, men jeg vil bare ikke. Jeg ville absolutt ikke flyttet fra JD og jeg vil ikke tilbake. Jeg vil bare prøve så godt jeg kan å legge alt bak meg. Jeg trenger det, fordi når jeg tenker tilbake på alt så klarer jeg ikke slutte å gråte. Jeg vil ikke være lei meg lengre, det er ikke verdt det. Jeg vil bare ha det bra. 

A ♥
 


Photo: Edmond Yang 

hits